VEIER SKAL BYGGES

Den aller første embetshandling styret i Billingstad Vel foretok, var "å søke utvirket mulig Forbedring av Drammensbanens nye Sommerute for Billingstad St”. Styret "bemyndigede Formanden med Sekretæren at indsende en motiveret Fremstilling herom til jernbaneautoriteterne". Vedtaket ble gjort på det aller første styremøtet 4. mai 1922. Om det ble noen forbedringer i togrutene sier ikke de senere protokoller noe om. Av referatet fra den første generalforsamlingen, den 21. mai i stiftelsesåret, går det imidlertid tydelig frem at det var veibygging og veiutbedring som skulle være vellets hovedoppgaver. Utbyggingen av veier hadde ikke på noen måte holdt tritt med den husbygging som hadde funnet sted i området de siste årene, og standarden på de få veier som fantes, var mildt sagt svært lav. Eller som det heter i protokollen: "Disse Veiers Tilstand er under al kritikk og de er ofte paa enkelte Strickninger næsten ufremkommelige". Beskrivelsen gjaldt veien over Nordengen til Vågebyveien og veien fra Drammensveien over Berger og Askengen opp til stasjonen. Disse to var, ved siden av småveier som A/S Billingstad hadde anlagt til husene som hadde skutt opp i nærheten av stasjonen, de eneste veiene som fantes på Billingstad.

Veien opp fra Berger hadde gårdbruker Anton Olsen anlagt da han kjøpte Billingstad gård i 1890-årene, dessuten hadde skolebestyrer Prebensen på Åstad anlagt en vei i en sløyfe ned til Skustad bro, i dag er denne veien bedre kjent som "Kjærlighetsstien". Selve adkomsten til Åstad gikk via Skustadgata, som jo var en del av den gamle forbindelsessvei mellom Kristiania og Drammen. Vellet hadde naturlig nok smått med penger den første tiden, ambisjonene og virketrangen var det imidlertid lite å si på. Således vedtok den første generalforsamlingen "at henvende sig til Departementet om de sorgelige Veiforholde ved Billingstad Station, særligen den Maate, hvorpaa Arbeidet med Drammensveiens Omlaegning og Bygdeveien fra Næsbro drives, likeledes at rette en Henstilling til Kommunestyret om at opfyIde sin Plikt med Oparbeidelsen av Veie på Billingstadselskapets Eiendom". Og det må ha hjulpet, for i løpet av et par år ble det fart i veiutbyggingen på Billingstad.

I 1923 sto Billingstadveien ferdig, veien som i alle år siden har vært hovedadkomsten til boligområdet. Samtidig ble det som senere ble Åstadveien bygget, og A/S Billingstad engasjerte et ingeniørfirma for å bygge ny vei fra Billingstad til Nordengen. Anbudet var på 6700 kroner, men da veien sto ferdig, ble den ikke godkjent fordi den manglet det foreskrevne antall stabbesteiner. Og partene rok uklar om hvem som skulle betale for stabbesteinene. Vellets første veibevilgning var på 100 kroner. Pengene ble bevilget i 1925 til utbedring av veien På østsiden av Billingstadbekken, veien som siden ble hetende Bekkeveien og som på grunn av sin tragisk dårlige beskaffenhet skulle bli en gjenganger på vellets møter og i foreningens regnskaper i en årrekke. Bekkeveien var en av de siste gjenomgående veiene som ble overtatt av kommunen og asfaltert.

Et stort prosjekt var også den første broen over Billingstadbekken, som, i likhet med en del av boligene, delvis ble bygget med tømmer fra hovedbygningen på Billingstad gård. Broen holdt imidlertid ikke lenge, og allerede i 1925 var den i så dårlig forfatning at den ikke var kjørbar. Vellet jobbet intenst med saken, og i 1929 ble det holdt lensmannsskjønn for å fordele utgiftene til bygging av en ny bro. Gårdsveien til Berger, som å i dag kjenner som Stasjonssveien, var også en av vellets første og deretter, gjennom svært mange år, største oppgaver. Den ble gruset og utbedret, gruset og utbedret, år etter år, uten at det hjalp nevneverdig. Problemene med denne veien var oppe til behandling på hver eneste generalforsamling. Fru Inga Falsen Gjerdrum på Askengen - kvinnen som i sin tid hadde æren for jernbanestop­pestedet på Billingstad - tok veisaken opp i formannskapet, som bevilget penger, og sammen med andre pengebidrag ga det muligheter for en total ombygging av veien, som ble sluttført i 1933. Ganske tidlig begynte man også å snakke om rekkverk i deler av Stasjonssveien - eller Brattbakken som den ble hetende - og dermed fortsatte denne veien å være årvisst tema på vellets dagsorden. Det ble satt opp diverse provisoriske rekkverksanordninger, men først så sent som i 1980 ble det satt opp et skikkelig rekkverk i Brattbakken - på dugnad blant vellets medlemmer.

Brattbakken er i jubileumsåret en av svært få veistubber på Billingstad som fremdeles klassifiseres som velveier. Vellet hadde nemlig, sammen med oppsitterne selvsagt, hovedansva­ret for veiene på Billingstad i en årrekke. Først i 60-årene begynte den offentlige overtakelsen av veinettet. Fjellveien, som forøvrig ble bygget i 1931 - 32, ble sammen med Åsløkkveien overtatt av Asker kommune i 1962, som de første. Billingstadveien ble fylkesvei i 1964. Det var mange møter og mye korrespondanse som måtte til for å få til offentlig overtakelse av veinettet, og det har vært en vesentlig arbeidsoppgave for vellet i mange år. I 1947 var det samlede veinettet på Billingstad ca. 3 km langt, ved neste jubileum, i 1972 hadde det okt til ca. 9 km, i jubileumsåret er det samlede veinett på Billingstad ca. 10 km, med stort og smått. Og fortsatt er det noen småstubber igjen, altså, som kommunen ikke har overtatt. Men ved utgangen av 70-årene hadde Asker kommune i prinsippet overtatt det alt vesentlige av ansvaret for gjennomfartsveiene. Veioppmåling var viktig i denne sammenhengen, man måtte vite eksakt hvor lange veiene var, og hvem som hadde ansvaret for hva. Denne beretningsskribent husker kveldsturer på barnesetet bakpå pappas sykkel da han var med i velstyret. Litt pussig virket det, selv for en femåring, at han insisterte på å sykle systematisk ut og inn og opp og ned alle veiene på Billingstad. Men i ettertid har jeg forstått hvorfor vi ikke egentlig skulle noe sted, bare sykle: Sykkelen var påmontert trippteller og vi var ute og målte opp velveiene!

VEIER SKAL VEDLIKEHOLDES

Når denne jubileumsberetning vier mye plass til temaet veier, er det altså fordi veisaker har vært en vesentlig del av vellets arbeidsoppgaver gjennom foreningens 75 år, de første årtiene var det sågar nedfelt i foreningens lover. Men det er ikke nok å bygge veier, langt større og mer kontinuerlig er oppgaven med å holde dem vedlike, sommer som vinter. Det ble de første årene bevilget betydelige beløp til grusing og skraping av veinettet, og det ble jobbet på dugnad for å motvirke forfall og slitasje. Et tyngende ansvar som forklarer hvorfor nettopp arbeidet for kommunal overtakelse etter hvert ble et hovedspørsmål. Med økende trafikk på tørre grusveier sommerstid, kom også støvplagen. Da gikk Billingstad inn i Damol-epoken. Alle vi som trådte åre bar­nesko for asfaltens velsignelse, husker den store tankbilen som sprøytet en seig, svart smørje utover veiene, til umiddelbar fortvilelse for alle som hadde nyvaskede biler eller kjøkkengulv. Debatten gikk høyt på velmøtene om hvorvidt man skulle benytte seg av svineriet eller la veiene støve, men flertallet mente at fordelene oppveide ulempene, og noen dager etter at tankbilen hadde vært på ferde festet stoffet seg til grusen, og debatten stilnet. Det gjentok seg år etter år i Damol-epoken, men etter hvert som kommunen overtok mer og mer av veinettet, ble veiene asfaltert, og i dag er det ikke mange meter med grusvei igjen på Billingstad.

Mang en velformann på Billingstad, eller styremedlem for den saks skyld, er det vel som har fått noen ekstra grå hår i hodet av å ta imot klager på dårlig snøbrøyting og manglende sandstrøing på veiene. Intet kan heller hisse opp ellers sindige mennesker slik som veier som er ufremkommelige fordi det er mye snø på dem eller fordi de er farlig glatte. Vi snakker altså om vintervedlikehold av veinettet, nok en vesentlig og bærende arbeidsoppgave for Billingstad Vel. Allerede i 1923 ble spørsmålet om en organisert snørydding tatt opp, men styret fant at oppgaven med å rydde snø måtte overlates til hver enkelt, rett og slett fordi vellet ikke hadde penger til å bekoste en felles losning av denne oppgaven. Men spørsmålet kom opp igjen på hvert eneste møte, og siden 1925 bar snøbrøyting vært vellets ansvar, dog noe ad hoc-preget de første årene. I 1927 kjøpte Billingstad Vel inn sin første snøplog, for den svimlende sum av 160 kroner. Den gjorde tjeneste i 15 år, kjøringen ble satt bort mot betaling, men plogen, selvsagt trukket av hester, skaffet også inntekter ved at vellet tok på seg å brøyte stasjonsområdet. I 1939 betalte Statsbanene hele 80 kroner i løpet av en vinter. Mot slutten av krigen ble det kjøpt inn en ny plog, og Nordengen gård tok over brøytingen i noen år. Men med økende antall biler kom også kravet om bedre brøyting. Etter et par mindre vellykkede vintre med plogen festet til en liten lastebil, inngikk vellet i 1954 avtale med bestyreren på Åstad gård, som hadde traktor. Brøyteutstyr ble innkjøpt, dels av vellet, dels av gården, og Åstad gård hadde ansvaret for brøy­tingen av velveiene og de private veiene til langt inn på 90-tallet. Etter hvert som kommunen tok over veinettet, overtok den også ansvaret for brøytingen. Først gjennom refusjonsordninger og tilskudd, senere med egne biler. Fra 1979 har kommunen betalt hele vintervedlikeholdet av veiene direkte, bortsett altså fra de strekningene som fortsatt har hatt status som velveier, og som vellet mottar brøytetilskudd for. I dag dreier det seg som nevnt bare om noen få hundre meter vei, men også disse veistubbene arbeider vellet fortsatt intenst for å få kommunen til å overta. For det sier litt om hvor dominerende veispørsmålene har vært i vellets 75‑årige historie at det knapt er mulig å finne referat fra et eneste møte i vellets organer der spørsmålet om kommunal overtakelse av veier og vedlikeholdsansvar ikke har vært diskutert. Nesten like viktig som brøyting av snø er sandstrøing når det blir glatt. De første ti-årene var spørsmålet om. Hvordan man skulle få strødd veiene oppe på en rekke generalforsamlinger og styremøter, uten at man fant noen god løsning. Vanskelighetene beskrives i grunnen best i 25-års jubileumsberetningen fra 1947: "Sandstrøingen har det vært vanskelig å få utført til alles tilfredshet. Det har vært forsøkt med nær sagt alle tenkelige måter å få dette arbeidet gjort, inntil generalforsamlingen i 1944 overlot saken til medlemmene selv. Det ble satt opp sandkasser på 5 steder innen Vellet. Kassene er fylt opp med sand til enhver tid, og medlemmer som ønsker det, kan bruke av sanden så meget de vil, også til sine private veier, og klagene over strøing er ikke fullt så alminnelige lenger”. Da hadde man i alle fall funnet måten å gjøre det på, og i de påfølgende år ble det plassert ut stadig flere sandkasser, i et tilfeldig år, 1985, summerer åreberetningen opp 19 kasser. Fortsatt opererer vellet strøkasser på Billingstad, som fylles av kommunen, selv om kassenes funksjon som viktigste strøsandkilde i våre dager er noe redusert. For parallelt med utplassering av kasser, inngikk vellet også etter hvert strøavtale med bestyreren på Åstad, først ble det strødd fra traktortilhenger, senere kjøpte vellet inn en strømaskin til å henge bak traktoren. Også dette utgjør altså i våre dager en mindre andel av vellets arbeidsoppgaver, i alle fall hva angår praktisk utførelse. Men uansett hvem som har ansvaret for hva: Det har alltid vært, og vil alltid være, formannen i vellet som må ta imot kjeft når noen synes at det ikke veiene er bra nok. Det er en del av formannsjobben.

VEIBELYSNING

Det var altså mange viktige oppgaver å ta fatt på av praktisk art for Billingstad-entusiastene som hadde stiftet velforening. Som hovedoppgave nummer to etter veiutbygging definerte det fer­ske styret hosten 1922 å skaffe belysning på veiene. Og allerede ett år etter stiftelsen lyste de 15 første veilampene på Billingstad. Økonomisk var det et dristig prosjekt. Anlegget kostet 700 kroner, den årlige avgiften var 120 kroner, mens kontingenten fra medlemmene ikke innbrakte mer enn 200 kroner i året. En ekstra innsamling til lysanlegget innbrakte 185 kroner, men styrereferatene fra denne tiden vitner om betydelig bekymring for den tyngende gjelden. Det va ikke fem øre å hente i tilskudd fra kommunen. Også driften av lysanlegget medforte praktiske arbeidsoppgaver for vellets medlemmer. I mange år ble lampene tent og slukket ved hjelp av to brytere i mastene, og jobben som ”Iysmestere” gikk på omgang.  I 1925 ble lysnettet utvidet med ytterligere fem lamper, for krigen talte man 58 lamper, mens jubileumsberetningen fra 1947 summerer antallet lampepunkter til 75. Da hadde elektrisitetsverket for lengst overtatt driftsansvaret for veibelysningen. Men i mange år siden var behovet for ny og bedre veibelysning diskusjonstema på vellets møter, og vellet rettet en rekke henvendelser til elektrisitetsverket med anmodning om flere og nye lamper. I dag kan imidlertid ikke veibelysning sies å være blant vellets fremste arbeidsoppgaver. Og hvor mange lampepunkter som finnes på Billingstad i 1997 er det ikke mulig for denne jubileumsskribent å gi noe tall på.

Ekstra informasjon